Everyone Else is Home

Det føltes lett, som om jeg kunne vifte det vekk, som en drøm, eller mareritt, det er der, men ikke der, tungt og lett på en gang. Virkelighet, følelser og fantasi blandet inn i et fragmentert bilde av meg selv, der jeg spaserer gjennom kvelden i Oslos gater. Bena beveget seg sedvanlig, gatene var slik de alltid hadde vært, lysene fra vinduene lyste slik de gjorde i går. Biler kjørte forbi, slik de gjorde i går, uberørte av min tilstand. I en monoton dur passerte de meg, en etter en, slik de også gjorde i går. Men jeg følte meg ikke slik jeg gjorde i går.

Kona var hjemme, barna var hjemme, jeg var borte, men hjemme i leiligheten til mine foreldre, som for øyeblikket stod tom. Ikke frivillig ute, som på en tur, eller et avbrekk, for å få konsentrasjon. Jeg var ikke på besøk i en tom leilighet, som i noe hyggelig eller positivt, men som isolert fra de andre. De var syke, smittsomme. Koronaen hadde truffet alle bortsett fra meg. Og der i mine barndomstrakter, gikk jeg rundt. Jeg gikk opp gamle spor og gamle minner. Jeg husket mine gleder og synder, øyeblikk med forvirret eksistens i et hode som ikke klarte å sortere. 20 år senere er det like forvirret. Og jeg var alene, så veldig alene.

Det føltes så mørkt, og det var det, og lysene fra alle vinduene var så innmari lyse, så varme, så fylt av følelsen av tilhørighet, og i dette øyeblikket hørte jeg ikke til. Referanser til virkeligheten blandet seg sømløst med det faktiske bybildet som var likt som i går. Melankolien gled sakte over i en tristhet. Omgitt av lys og varme stod jeg der tom. Jeg tror tom er beskrivende. Jeg manglet ord og var tom, tom for ord. Bildene var det som kom, det var bilder som forklarte det for meg. Bildene er et forsøk på å gjenskape tomheten, så vet du at du ikke er alene, når du er tom. Så kan du se på bildet og tenke at andre er alene, at du kanskje kan hjelpe, eller kanskje du er alene, at du trenger hjelp. Og så er alt en metafor, lys og varme, mørke og kulde, det er referanser til virkeligheten, og det er virkelig, selv om det ikke er det. Som en drøm du ikke har hatt, som kanskje forklarer et øyeblikk, en følelse, i et bilde uten ord, fordi ord er bare ord, og ord er referanser til virkeligheten, og bildet er en referanse til virkeligheten. Jeg kunne viftet det vekk, som en drøm, noe utenfor virkeligheten, men det var en serie bilder som fulgte meg, og de var virkelige, de var en følelse som måtte ut. Nå er det blitt en serie bilder.